Regi, manus: Eirik Tveiten | Med: Charlotte Luth, Marte Goksøyr, Ida Nilsen, Håkon Ramstad, Hæge Manheim, Kenneth Åkerland Berg| Prod: Eirik Tveiten, Valentina Yazykova 2025 | 24 min

Elegi er den nye kortfilmen til Eirik Tveiten, bak bragder som Oscar-nominerte Nattrikken og Camping in Paradise. Her følger vi Julie (Charlotte Luth), som har blitt værende i hjembygda på grunn av sin søster Marte (Marte Goksøyr), som har Downs syndrom. Men når den gamle flammen Astrid (Ida Nilsen) returnerer i forbindelse med en bisettelse, stilles Julie overfor et dilemma: Skal hun forbli hjemme med Marte, eller følge kjærligheten til storbyen?

Tveitens tittelvalg tillegger dramaet et selvbevisst lag. Begrepet «elegi» brukes gjerne om klagesang, og preges av sentimentaliteten – som godt kan sies å ligge over skuet. Luth spiller uttrykksfullt og karismatisk i rollen som Julie, som blomstrer i synet av Astrid. Hun går fra store, mørke t-skjorter til florlette vårkjoler, rødmalte lepper og kinn. Marte Goksøyr vil flere gjenkjenne fra Itonje Søimer Guttormsens Gritt, og hun berører sterkt med spillet sitt. Marte fornemmer at Julie glir sakte, men sikkert fra henne, og gir uttrykk for dette med stille protester og sår gråt.

Søsterforholdet er nært, på fritid og jobb. Sistnevnte finner sted på en kirkegård – et originalt location-valg, som byr på noen underfundige detaljer som hodeskalle i garderobeskap, en knirkende gravsenking og omfavnelse med gressklipper involvert. Filmen er pent klippet av Kristoffer Hustad Mentzoni, som harmoniserer med Torstein Østbergs foto. Det er flyt i fortellingen, som skjer i naturskjønne omgivelser. Men der alt er mykt og glidende, kunne det til fordel vært mer variasjon i tempo og tone. Elementene fra kirkegården blir beviselig avgjørende for at helheten ikke skal kjennes for glatt.

Elegi tematiserer lengsel, samvittighet og ansvar i møte med livsvalg- og relasjoner. Julie konfronteres med egen identitet på en knivsegg mellom selvutfoldelse og selvoppofrelse. Tveiten tegner et lite nytt bilde av motsetningene mellom by og tettsted – der førstnevnte blir symbolet på frihet, åpenhet og retten til å være den du vil, mens sistnevnte vinkles som det mer lukkede og fordomsfulle motstykket. Men bildet av Marte er alt annet enn stereotyp, som er både befriende, rikt og givende å se.

Kristine Tingvik Aas